Følelser

En hverdag med lav selvtillit

Nå er det veeeeeldig mange som sliter med disse tingene i mye større grad enn meg, men jeg vet at bare i den graden jeg har, er det forferdelig. 

Først, la meg prøve å forklare litt hva som foregår oppi hodet mitt når jeg møter mennesker. 

- Hver gang jeg sier noe, utenom til dem få jeg faktisk snakker med regelmessig, angrer jeg på at jeg sa det og er usikker lenge etterpå på om det var skikkelig teit å si.
- De gangene jeg skal pynte meg eller se litt "fanzy" ut, går jeg de fleste gangene rundt og tenker på alle de andre antrekkene jeg kunne gått i fordi det her så bare rart ut.
- Når jeg ser meg rundt i klasserommet og møter blikket til en annen får jeg en liten slags panikk inni meg og er redd for at hun tror jeg stirra stygt på henne.
- Jeg sier sjeldent noe fordi jeg føler det ikke er mer verdt å si enn det alle andre sier.
- Selv om de to i klassen min som det virker som at faktisk er interessert i å være med meg spør om jeg vil være med å spise, føler jeg meg uvelkommen fordi... Ja, det er meg.
- Jeg står aldri i veien for noen, med mindre jeg absolutt må for da føler jeg meg sånn skikkelig "i veien" hvis dere skjønner hva jeg mener. Da føler jeg at irritasjonen fra de menneskene går rett gjennom meg.
- Til og med for de aller nærmeste kan jeg brått bli redd for å si mine meninger. 

Dette er veldig milde forklaringer for jeg klarer ikke å komme på så bra eksempler, men jeg vil ihvertfall fortsette med at slik har det vært hele livet, men før var det verre. Jeg snakket ikke med noen utenom én i klassen fordi han var omtrent like "ustabil" som meg. Men jeg ble klar over det og begynte å gjøre noe med det. Jeg tvang meg selv til å snakke når jeg ikke følte for det, dra steder når jeg egentlig ikke tørte, rekke opp hånda når jeg ikke var sikker på svaret.

Dette gjorde at jeg ble mye mer sikker på meg selv. Jeg kan som oftest være meg selv uten at det er så veldig vanskelig, men innimellom, for det meste på skolen eller på offentlige steder med folk jeg kjenner sånn "akkurat passe", da blir det verre igjen. 



 

Så lite lyst, men hallo... Det hjelper.

I dette innlegget snakker jeg til dere som er kristne, altså hvor dere kan kanskje kjenne dere igjen, noe jeg ikke tror ikke-troende kjenner seg så veldig igjen i. 

Har du som kristen vært veldig nede før? Vært så nede at du gruer deg til hver dag, hver natt når du skal sove og hvert arrangement? Det gjelder kanskje ikke de samme tingene som meg siden jeg faktisk har problemer med nettene... Men ihvertfall vært nede. Og når du tenker på å be eller lese i bibelen så er det null interesse, null toleranse for å sette seg ned og fokusere på Ordet eller å be ut det du har i hjertet ditt. Så prøver du en liten periode, kanskje bare en ti-minutters tid og så merker du det hjelper. Det hjelper faktisk veldig men når du skal gjøre det igjen neste dag så er det like vanskelig å velge å sette seg ned igjen? Akkurat det har jeg vært gjennom nå. Det var jo første gang for noen dager siden at jeg faktisk klarte å ta meg tid, alene. Utenom når jeg er i bilen, men der føler jeg litt at jeg ikke klarer å konse bare på det å be fordi jeg kjører. Og jeg må si det, jeg merka både da og dagene etter at de ble lysere, jeg fikk mer "psykisk tilstedeværelse" på skolen. For når man er deppa, ihvertfall ut ifra egen erfaring, blir man rett og slett borte i hodet og klarer ikke å nyte øyeblikkene selv om de faktisk er gode. Som i dag da jeg var på Zoé, Fredrikstad og det var et herlig møte, akkurat et sånt møte jeg hadde elsket å være på hver dag og folka som var der, det er de jeg faktisk har det gøy med. Alt var bra, men allikevel klarte jeg ikke å nyte det. Det føles som om alt går så fort forbi. Jeg rekker ikke å skjønne at jeg er der føre jeg brått er hjemme igjen. På natten. I mørket. Der alt tar lang tid og jeg kveles og slås av alle tankene og følelsene som kommer. 

Det er i denne situasjonen at jeg som en kristen skal ta i det og si: "Du har ikke tillatelse til å være her! Onde tanker og følelser forsvinn i Jesu navn!" Men når jeg tenker på å gjøre det så er det som om en mørk, tykk, tåke legger seg over meg og hindrer meg i å gjøre det. Det bare går ikke. 

Det er derfor jeg er våken nå. Jeg utnytter den tiden jeg faktisk er psykisk tilstede på og ikke føler at øyeblikket flyr fra meg. Jeg har lyst til å sove, jeg har lyst til å våkne uthvilt klokka 10-11 i morgen og nyte dagen. Begynne med den gode frokosten som jeg bruker lang tid på å lage. Ser på tv mens jeg spiser den, ser hvordan Disney Channel har forandret seg fra jeg var liten... Vet dere når jeg våkner? 3. Nei, 4. Ja, på ettermiddagen. Og etter det føler jeg meg som et dovendyr med ekstra tykk pels. (Den beskrivelsen) "Prøv å sette på alarm" sier dere. Jeg sier, prøv fem. Først våkner jeg og har DEN kampen om å få meg selv opp av sengen, så når jeg da som alltid velger å sovne igjen (gang på gang) hører jeg ikke den siste alarmen og sover til 3-4. I værstefall 5.

Så jeg sitter nok oppe en eller to timer til og spiller League of Legends eller Sims 3... Eller tetris battle. Jeg sier bare ønsk meg lykke til.

Jeg blir så sliten ...

Vet dere hva som føles nedtrykkende? Å bli avbrutt. Og det føles ikke bare, det ER nedtrykkende. Man skal si noe, flere følger med på deg. For eksempel så forteller du om hvordan situasjonen din er hjemme, eller hva du tenker om homofili, eller hva din trosretning er, så er det en eller flere som er så gira på å si sin egen mening eller fortelle om noe "dritkult" som nettopp hendte dem. 

Jeg mener... Samfunnet i dag har blitt så selvsentrert. Alt handler om at "Jeg skal få sagt det jeg mener!" Og hvis man ikke får gjort det med denne "vanlige, rolige samtalestemmen" skal man heve stemmen bare mer og mer til alle rundt seg har gitt oppmerksomheten sin til denne personen. Jeg vet det er litt teit å skrive "I'm I the only one who ..." men det er bare for å understreke poenget mitt med at det er veldig få som faktisk praktiserer dette: Er jeg virkelig den eneste som tar hensyn til at hvis noen prater til meg eller meg og andre så skal jeg faktisk holde kjeft? Man skal faktisk ikke bare holde kjeft, men følge med. Og få det med seg. 

Dette samfunnet gir ikke andre mulighet til å vise hvem man er, vise sine talenter og hvor mye godt som faktisk ligger i hjertene sine. For hver gang noen prøver å vise det er det noen som sier eller gir uttrykk for disse kommentarene: Du skryter! Du er ikke god nok! Jeg bryr meg ikke! Jeg har nok med meg selv! Jeg har en vanskelig tid nå så jeg har ikke rom for hva du har på hjertet!

Synes du den siste ikke var rimelig i forhold til det jeg snakke om? Det synes jeg. Det at man har en dårlig dag eller dårlig periode synes jeg ikke skal være noen grunn for å ikke vise et annet menneske kjærlighet. Bare denne irriterte, frustrerte holdningen man får når man har en dårlig dag er hensynsløs mot personer som er rundt deg.

Tenk over dette, vær så snill. Dere gjør mennesker en stor tjeneste.

Uka før uka

Dere vet denne "perioden" som jenter har? Såklart dere gjør... Den er kjent som "smertens uke" som "den blodige foss" som "tante rød er på besøk" og mange andre grusomme ting vi kan kalle det. Altså for meg er det ikke så ille. Selve perioden varer for meg bare i tre dager og så er det sånn, ja, nesten over. Det er bare uka føre som er ille. Hvorfor? Jo det er disse ting kalt "hormoner" som liker å luske litt ekstra rundt på sensitive punkter i kroppen min på denne tiden. De skal liksom spille tennis med tankene og følelsene mine. Og jeg blir sittende og klage og klage og klage. Både på meg og på andre. Jeg er ikke den som banner. Jeg mener det, den som hører meg banne bør virkelig gjemme seg i en stor safe med lenker og fem-sifferet kode. Men ja, i denne perioden så ligger det et banneord eller to på tunga. Og bare det er langt på vei altså for som sagt: jeg banner ikke! (Og bare sånn for å få klarert det: Jeg ser ikke på "fuck" som et banneord. Eller ihvertfall et veldig mildt et. 

Så jeg sitter nå med disse hormonene som leker rundt i kroppen min og har det kjempegøy, og jeg vet jeg ikke kan gjøre noe med det. Utenom kanskje å sove, men da kommer jo også det problemet i samme slengen, jeg VIL IKKE sove. Det er også de hormonene gode til. Å hjelpe meg til å ikke ville sove. I det hele tatt. Jeg er trøtt og sliten og vil bli ferdig med dagen, men nei, jeg vil ikke la meg selv gå og legge meg. Hvorfor? Spør hormonene. 

Jeg vet helt ærlig talt ikke om det hadde hjulpet så mye det heller for da går det fortere fram til at skolen begynner. Skole. Jeg har alltid vært glad i skolen. Jeg husker at når det var sommerferie på ungdomsskolen så lengtet jeg etter at skolen skulle begynne igjen. Kanskje mer fordi jeg ikke hadde noe å gjøre i sommerferiene... Jaja. I år er det ihvertfall ikke sånn. Skolen er nå det stedet jeg bare sovner, det stresser meg så ille så det føles ut som om jeg brenner. Jeg har ikke orden på noen ting og jeg gruer meg til hver skoledag. Hvorfor har det blitt så ille? Ikke en dag på skolen er en god dag. Jeg er alltid trøtt fordi jeg aldri klarer eller vil legge meg tidlig nok. Når jeg først legger meg tidlig nok kommer disse angsttankene som holder meg oppe eller vekker meg gang på gang. Hormonene. Ahh. 

For å få ut følelser?

Dette er jo ikke akkurat en veldig oppdatert blogg det her nei. Men en ting som er greit med det er at jeg vet ingen leser den så jeg kan bruke den til å "dele" ting jeg føler. Altså med meg selv. Eller hvis det skulle være noen som stakk innom, så deler jeg det med de få heldige. Whatever, nå babler jeg. But who cares, mwahah, jeg skriver bare til meg selv! Mwahaha... ha.. ha.. Ja.. 

I det siste har ting gått ganske rett ned, kan man si. Humøret er på bånn, jeg føler ikke jeg klarer noen ting og alt er bare stress. Og på grunn av alt dette så glemmer jeg de som er viktige i livet mitt. Jeg glemmer rett og slett å ta kontakt, og når jeg først gjør det så blir det en slags klein stemning pga at vi ikke har snakka på lenge osv. En skikkelig klein greie er at ja.. Eksen min og jeg har det mest merkelige vennskapet noen gang. (Or nah). Han prøver å slette meg fra alle sosiale medier for å komme over meg, mens jeg vil egentlig bare ha vennskapet som vi hadde, så jeg bare maser på han hele tiden og gjør livet hans enda verre... Wow, jeg er fæl. 

Jeg hadde en opplevelse her om dagen. Den var... Kjempehyggelig (contains lots of sarcasm). Det var jo bursdagen min da, og det gikk jo vel og bra. Kjæresten min (Benjamin) ga meg roser og den beste kosegenseren jeg vet om! Og bare det å kunne våkne opp med at han var en av de første ansiktene jeg så var bare helt fantastisk. Det var bare det at ut over kvelden begynte jeg å føle meg, jeg vet ikke. Hormonell? Ihvertfall kan jeg si veldig, veldig deppa. Benjamin tok meg med inn i bilen for å trøste meg and so. Jeg fikk jo etterhvert nervesammenbrudd eller noe. Inni hodet mitt slo jeg alt jeg kunne i døra på bilen, jeg slang meg selv ned på bakken og ble liggende, jeg gjorde alt kroppen min klarte å gjøre skade med i hodet. Men der jeg satt klarte jeg bare å gråte. Det kunne jo blitt bedre mye fortere hvis jeg kunne få lov til å sove i armene til Benjamin, men hallo, på et kristent arrangement må dem jo bare blande seg inn i privatlivet til alle sammen og forby det å sove sammen gutt og jente. Selv om vi er over 18. WAHAAY! (sarcasm going on again). 

En ting som faktisk gjør dagene mine nå er Benjamin. Vi kan være rare sammen. Vi har samme tro. Vi tenker helt likt. Og han er den eneste som virkelig kan få meg til å tenke på annet. Det er vel det forelske er. Er så glad jeg har funnet han. Ellers vet jeg ikke hvor mye lenger ned jeg hadde vært. Jeg føler jeg klarer meg såvidt nå til og med. So I got that going for me, which is good.

Weekend!

Endelig helg igjen! Føler at ukene er så lange nå. Helt siden jeg begynte på videregående har alt blitt så grått og kjedelig. Har aldri pleid å være så glad over å komme fram til helgen. På ungdomsskolen GLEDET jeg meg til skolen. JA, FAKTISK! Kan nesten ikke tro det jeg heller! Men klassen var så kul. Nå er det sånn kjedelig klasse. Hoff :(

Akkurat nå ligger jeg i senga og har mine vanlige skoletids-tanker som "kanskje jeg skal slette facebook", "kanskje jeg bare skal slutte å snakke med folk", "jeg ødelegger bare for andre". Jeg vet ikke jeg... Innimellom føler jeg at jeg egentlig bare kunne droppa skolen så andre kunne sluppet meg, ellerno. Hadde vært deilig å levd litt sånn isolert fra offentlighet for en lang periode og bare brukt tid på en selv og blitt flink i noe og når man kommer tilbake så har man massemasse talenter å vise fram. Hmm.. Bedre om jeg slutter å tenke på det, i know. Jaja, ikke meninga å være så depressiv, men jeg har blitt utrolig påvirka av skolen. Den har brutt meg helt ned. Alltid like deilig å komme hjem og sove eller gjøre noe som får deg til å tenke på heeeeelt andre ting! Eller som bare styrer hjernen inn i en stor, fantasifull verden. Unna tankene om skolen. Æsj... Føler jeg bare blir værre inni meg når jeg hører ordet. Sk.... blæk! 

Og et bilde tatt med sjældiggerkamera:

Hvordan har du det på skolen?


- Natti ♥

tired of the routine of life

Merker skoledagen tar på meg. Alt vi lærer om hvordan å leve, hva man skal spise, hvordan man skal være. Jeg er så lei det! "Spis sunt!", "Kle deg pent når du er der og der!", "Oppfør deg på den og den måten når du er der og der!" BLÆÆÆÆÆÆÆK! Jeg er så lei de rutinene nå! Og at det blir satt så store krav til deg innenfor utdanning, jobb osv. Hvor blir livet av når jobb og utdanning skal være 80 % av det? Skole og jobb tar så mye på hverdagen så alt annet også blir et slit. 

Jeg sitter akkurat nå i helsefagtimen og irriterer meg over læreren. Beklager, Rikke. Jeg liker ikke hvordan lærere prøver å motivere deg til å forbedre innsatsen på skolen. Læreren driver nå med sånn samtale med hver og en av oss og vet dere hva? Motivasjonen min gikk 50 % ned. Og den var på 30 %. Logisk? JA! Faktisk! 

Beklager for det negative innlegget, men jeg er ikke i humør i dag. Kanskje fordi jeg la meg sent, kanskje fordi jeg ikke spiste nok til morran i dag. Nei. Jeg er lei skolen. Derfor. Og dagens samfunn. Forskere "finner ut" bare mer og mer som gjør at vi må tenke på mer og mer og BLÆLIHMKIONLNBI!!! FORSKERE: DERE GJØR LIVET BARE MER STRESSENDE!!!!!!!!!!!! Dere hjelper IKKE meg!!! Jadda, fint at dere finner kurer for å få folk friske og hele den pakka der, men jeg gidder ikke mer å høre på dere om hva jeg skal spise, hvordan jeg skal leve osv! Og til skolen: ALTFOR store krav. Uææ, rage! 

Dette var ukens sinna-innlegg. Kanskje det kommer fler, hvem vet. 

- Natti ♥

expressing some feelings

- Natti ♥

Når livet gir deg sjanser til å vise deg fram!



Du har kanskje opplevd det du også? At du har noe på innsiden av deg som så gjerne vil ut og vise seg til andre. Kanskje du har en hel "person" på innsiden som ingen vet om og du føler at du ikke har fått sjansen til å vise den fram. Kanskje du har et tydelig talent, noe du er veldig flink til. Kanskje du har tanker og meninger om forskjellige ting som ville påvirket andre positivt om de bare hadde fått muligheten til å vise seg! 

Nå... Se tilbake på noen tilfeller i livet ditt hvor du har hatt sjansen til å vise fram ditt talent og ikke tatt den. Jeg har hatt mange sånne. Noen ganger har jeg tatt den, noen ganger ikke. Og hver gang jeg har droppet ut, har jeg angret etterpå. For å gjøre det mer personlig vil jeg si at det gjelder sang/dans. I sjette klasse tok Sandra og jeg sjansen og danset foran skolen. GJETT OM VI DREIT OSS UT A! Men det var helt klart verdt det! Og i tillegg har vi fått et uvurdelig minne. For etter det har jeg fått mer og mer mot til å fortsette med det. Det har gitt meg en sterkere personlighet. 

Har du hatt noen tilfeller i livet hvor du har hatt sjansen, men ikke tatt den? Uansett hva det gjelder... Har du angretetterpå? Jeg lover deg... Neste gang du får sjansen, TA DEN! Det er verdt det! Om du driter deg ut foran tusener (for eksempel), så er det noe du kan le av etterpå. Et godt og litt småflaut minne, det liker vi! :D

OPPSUMMERING: Ta sjansen når livet gir deg en! Det er verdt det!


Take a chance: Sandra og jeg ville ta noen kule bilder, vi prøvde og vi fikk et bilde vi ble fornøyd med. Dette er nå 2-3 år siden ♥ Synes også nå at jeg hadde en ganske så rar stilling, hahah, men er ikke flau over å legge det ut! ♥


- Natti ♥

I'll hold tight to what I know. You're here and I'm never alone

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive om. Interesser? Dagen? Bare legge ut noen bilder? Jeg hadde tenkt å legge ut noen gamle bilder for jeg har ikke noe annet spesiellt å legge ut, men jeg velger å skrive om følelser. Jeg har mange inni meg nå. Dem flyr rundt som sånne små, irriterende fluer! 

Apropo flue. Visste dere at jeg levde som en flue på veggen før? I min gamle klasse? Jeg var der hele tiden, så alt hva som skjedde, hva alle gjorde, men det var alt. Jeg var bare på veggen. Drev og "noterte" hva som skjedde i klassen. Hvem som ble sammen med hvem, hvem som slo opp, hvem som sa hva om hvem. Nå får du sikkert inntrykk av at jeg hatet det, at jeg var sinnsykt ensom osv, men nei, jeg hatet det ikke. Joda, jeg var ensom, men jeg hadde jo noen andre venner utenfor klassen. Jeg hadde venner som var mindre enn meg, en god familie. 

Nå ser jeg tilbake på det og tenker på hvor deilig det var å følge med på de andre. De holdt meg heller ikke utenfor, de bare lot meg være. NOEN ignorerte meg, men det merka jeg ikke egentlig. Det var bare en deilig tid!♥

Nå er jeg ungdom... BLÆK! Hahah, jeg ELSKER alderen, men HATER alle følelsene og tankene som plager meg. Huff, jeg babler. Jeg vet ikke hva jeg snakker om nesten. Poenget i alt dette er vel: Jeg føler meg litt nedfor akkurat nå. Jeg vet ikke helt konkret hvorfor, men jeg føler også at alle dagene bare går forbi meg. Spesielt nå når det er ferie. Tiden min blir brukt til å se på tv og sitte på pc'en. 

Men det er vel min egen feil, er det ikke? Jeg må ta kontakt for å finne på noe med noen. Jeg må gå ut å begynne og bevege på meg! Men det er vanskelig innimellom. Vet ikke helt hvorfor der heller. Det er bare vanskelig. Av en eller annen irriterende grunn som gjemmer seg under noen steiner eller noe. 

Jaja, lurer på om noen gadd å lese, om noen gidder å tenke på dette. Ikke at jeg ber om oppmerksomhet. Det er jeg bare ikke ute etter. Med følelser er til å dele og det er det jeg gjør. Hvem vet, kanskje noen føler det samme som meg. Noen som vet grunnen osv... Jaja, Jesus er med meg, alltid. Og jeg er glad jeg har en slik bror!♥


I fjord sommer, faktisk! Jeje, blogges! 

- Natti ♥

Hvordan er det å være forelsket?

For meg: Slitsomt! De to siste gangene jeg ble forelsket tenkte jeg med en gang "Å nei! Ikke igjen!" for jeg har bare visst at det kom til å bli problemer ut av det! Og begge gangene hadde jeg rett! ALLTID minst én ting som er galt. Alltid én ting som skjærer seg så jeg bare får lyst til å slå til hver person jeg ser! 

Det går jo egentlig litt opp og ned. I førsten er det søtt, etterhvert bli det problemer. Uansett! Jeg har aldri vært forelsket i noen utenat det har blitt problemer ut av det! Det er bare så slitsomt! Men akkurat nå for tiden, er det chill. Ganske deilig å være uten problemer. Deilig å ikke gni seg inn i dyna om natten og tenke "han er så tett!". 

Jeg var forelsket helt fra 8.klasse til rundt i 10.klasse. DET var slitsomt. Helt forferdelig slitsomt! Jeg gjorde alt for at han skulle legge merke til meg. Da han først gjorde det, messa jeg opp og så var det tilbake til "håper han legger merke til meg!". 

Ahh! LEEEEI!! Men jeg vet at det ikke er mitt fokus nå lenger! Mitt fokus er på Gud, og hva han skal bruke meg til. Det er spennende å tenke på alt hva han skal sette meg til å gjøre for han! ♥

- Natti ♥