januar 2015

Så lite lyst, men hallo... Det hjelper.

I dette innlegget snakker jeg til dere som er kristne, altså hvor dere kan kanskje kjenne dere igjen, noe jeg ikke tror ikke-troende kjenner seg så veldig igjen i. 

Har du som kristen vært veldig nede før? Vært så nede at du gruer deg til hver dag, hver natt når du skal sove og hvert arrangement? Det gjelder kanskje ikke de samme tingene som meg siden jeg faktisk har problemer med nettene... Men ihvertfall vært nede. Og når du tenker på å be eller lese i bibelen så er det null interesse, null toleranse for å sette seg ned og fokusere på Ordet eller å be ut det du har i hjertet ditt. Så prøver du en liten periode, kanskje bare en ti-minutters tid og så merker du det hjelper. Det hjelper faktisk veldig men når du skal gjøre det igjen neste dag så er det like vanskelig å velge å sette seg ned igjen? Akkurat det har jeg vært gjennom nå. Det var jo første gang for noen dager siden at jeg faktisk klarte å ta meg tid, alene. Utenom når jeg er i bilen, men der føler jeg litt at jeg ikke klarer å konse bare på det å be fordi jeg kjører. Og jeg må si det, jeg merka både da og dagene etter at de ble lysere, jeg fikk mer "psykisk tilstedeværelse" på skolen. For når man er deppa, ihvertfall ut ifra egen erfaring, blir man rett og slett borte i hodet og klarer ikke å nyte øyeblikkene selv om de faktisk er gode. Som i dag da jeg var på Zoé, Fredrikstad og det var et herlig møte, akkurat et sånt møte jeg hadde elsket å være på hver dag og folka som var der, det er de jeg faktisk har det gøy med. Alt var bra, men allikevel klarte jeg ikke å nyte det. Det føles som om alt går så fort forbi. Jeg rekker ikke å skjønne at jeg er der føre jeg brått er hjemme igjen. På natten. I mørket. Der alt tar lang tid og jeg kveles og slås av alle tankene og følelsene som kommer. 

Det er i denne situasjonen at jeg som en kristen skal ta i det og si: "Du har ikke tillatelse til å være her! Onde tanker og følelser forsvinn i Jesu navn!" Men når jeg tenker på å gjøre det så er det som om en mørk, tykk, tåke legger seg over meg og hindrer meg i å gjøre det. Det bare går ikke. 

Det er derfor jeg er våken nå. Jeg utnytter den tiden jeg faktisk er psykisk tilstede på og ikke føler at øyeblikket flyr fra meg. Jeg har lyst til å sove, jeg har lyst til å våkne uthvilt klokka 10-11 i morgen og nyte dagen. Begynne med den gode frokosten som jeg bruker lang tid på å lage. Ser på tv mens jeg spiser den, ser hvordan Disney Channel har forandret seg fra jeg var liten... Vet dere når jeg våkner? 3. Nei, 4. Ja, på ettermiddagen. Og etter det føler jeg meg som et dovendyr med ekstra tykk pels. (Den beskrivelsen) "Prøv å sette på alarm" sier dere. Jeg sier, prøv fem. Først våkner jeg og har DEN kampen om å få meg selv opp av sengen, så når jeg da som alltid velger å sovne igjen (gang på gang) hører jeg ikke den siste alarmen og sover til 3-4. I værstefall 5.

Så jeg sitter nok oppe en eller to timer til og spiller League of Legends eller Sims 3... Eller tetris battle. Jeg sier bare ønsk meg lykke til.