desember 2014

Jeg blir så sliten ...

Vet dere hva som føles nedtrykkende? Å bli avbrutt. Og det føles ikke bare, det ER nedtrykkende. Man skal si noe, flere følger med på deg. For eksempel så forteller du om hvordan situasjonen din er hjemme, eller hva du tenker om homofili, eller hva din trosretning er, så er det en eller flere som er så gira på å si sin egen mening eller fortelle om noe "dritkult" som nettopp hendte dem. 

Jeg mener... Samfunnet i dag har blitt så selvsentrert. Alt handler om at "Jeg skal få sagt det jeg mener!" Og hvis man ikke får gjort det med denne "vanlige, rolige samtalestemmen" skal man heve stemmen bare mer og mer til alle rundt seg har gitt oppmerksomheten sin til denne personen. Jeg vet det er litt teit å skrive "I'm I the only one who ..." men det er bare for å understreke poenget mitt med at det er veldig få som faktisk praktiserer dette: Er jeg virkelig den eneste som tar hensyn til at hvis noen prater til meg eller meg og andre så skal jeg faktisk holde kjeft? Man skal faktisk ikke bare holde kjeft, men følge med. Og få det med seg. 

Dette samfunnet gir ikke andre mulighet til å vise hvem man er, vise sine talenter og hvor mye godt som faktisk ligger i hjertene sine. For hver gang noen prøver å vise det er det noen som sier eller gir uttrykk for disse kommentarene: Du skryter! Du er ikke god nok! Jeg bryr meg ikke! Jeg har nok med meg selv! Jeg har en vanskelig tid nå så jeg har ikke rom for hva du har på hjertet!

Synes du den siste ikke var rimelig i forhold til det jeg snakke om? Det synes jeg. Det at man har en dårlig dag eller dårlig periode synes jeg ikke skal være noen grunn for å ikke vise et annet menneske kjærlighet. Bare denne irriterte, frustrerte holdningen man får når man har en dårlig dag er hensynsløs mot personer som er rundt deg.

Tenk over dette, vær så snill. Dere gjør mennesker en stor tjeneste.

Gavene

Jeg roser meg i tro
 om hva Han har gitt
Det lar seg øse ut
om man sier "det er mitt"

For Han gir ikke bare,
men har gitt
og alt som Han har sagt
slik har det blitt

Jeg ønsker dette for alle
men kan ikke tvinge noen
Selv om jeg nesten ønsker jeg kunne
vil jeg ikke hykle i troen 




Dette blir en bra dag

Sånn seriøst, jeg tror faktisk dette blir en bra dag! Jeg startet med å stå opp fem minutter føre jeg pleier, jeg vet, det er nesten ingenting men for meg så er det ganske stort. Så jeg ordnet meg, SMINKA MEG FAKTISK, noe jeg nesten aldri gjør på skolen, tok på meg finere klær og høyhæla sko. Jeg vet ikke hvorfor, men føler meg bedre i dag. Jeg er mer meg selv, jeg tuller med alt, jeg er den "klovnefisken" som jeg fikk som resultat på en slags "personlighetstest" på skolen. 

Jeg skjønner jo det at det har noe å gjøre med at jeg legger ting mer over i Guds hender. Jeg bekymrer meg ikke så mye som jeg gjorde bare senest i går. Men jeg ba i går om at jeg snart skulle komme inn i det Gud har for meg, det kan hende det starter nå. Jeg håper det virkelig, for jeg har vært "avkobla" når det gjelder livet med Gud og livet som en brennende kristen. 

Det er bare så deilig å le på skolen. Det er her jeg har hatt den verste tiden, det er her jeg har vært på gråten flere ganger og hvor jeg har vært mest frustrert. Og sint. Det har vært så håpløst her. Spesielt med tanken på at det er én jeg kan snakke ordentlig med i klassen, som jeg føler at faktisk bryr seg. Altså, jeg kan jo snakke med nesten alle uten problemer, men jeg ser det så tydelig, ingen bryr seg om hva jeg tenker om ting. Og aner dere hvor mange ganger jeg blir avbrutt? Jeg vet ikke om det er mange som opplever det i klassen, men spesielt dette skoleåret.. Altså, det skjer hele tiden. Alle er liksom så veldig opptatt av å si det man skal få sagt. 

Men nok om det, dette er en bra dag, jeg skal til Benjamin og vi skal slappe av for så å dra på møte! Det skal bli herlig <3 
Wish me good luck, håper dette varer.

Btw. Du som leser dette, da med kollegaen min i bønnene deres, hun besvimte og slo hodet sitt og vi vet ikke om hun blir normal igjen.  

Uka før uka

Dere vet denne "perioden" som jenter har? Såklart dere gjør... Den er kjent som "smertens uke" som "den blodige foss" som "tante rød er på besøk" og mange andre grusomme ting vi kan kalle det. Altså for meg er det ikke så ille. Selve perioden varer for meg bare i tre dager og så er det sånn, ja, nesten over. Det er bare uka føre som er ille. Hvorfor? Jo det er disse ting kalt "hormoner" som liker å luske litt ekstra rundt på sensitive punkter i kroppen min på denne tiden. De skal liksom spille tennis med tankene og følelsene mine. Og jeg blir sittende og klage og klage og klage. Både på meg og på andre. Jeg er ikke den som banner. Jeg mener det, den som hører meg banne bør virkelig gjemme seg i en stor safe med lenker og fem-sifferet kode. Men ja, i denne perioden så ligger det et banneord eller to på tunga. Og bare det er langt på vei altså for som sagt: jeg banner ikke! (Og bare sånn for å få klarert det: Jeg ser ikke på "fuck" som et banneord. Eller ihvertfall et veldig mildt et. 

Så jeg sitter nå med disse hormonene som leker rundt i kroppen min og har det kjempegøy, og jeg vet jeg ikke kan gjøre noe med det. Utenom kanskje å sove, men da kommer jo også det problemet i samme slengen, jeg VIL IKKE sove. Det er også de hormonene gode til. Å hjelpe meg til å ikke ville sove. I det hele tatt. Jeg er trøtt og sliten og vil bli ferdig med dagen, men nei, jeg vil ikke la meg selv gå og legge meg. Hvorfor? Spør hormonene. 

Jeg vet helt ærlig talt ikke om det hadde hjulpet så mye det heller for da går det fortere fram til at skolen begynner. Skole. Jeg har alltid vært glad i skolen. Jeg husker at når det var sommerferie på ungdomsskolen så lengtet jeg etter at skolen skulle begynne igjen. Kanskje mer fordi jeg ikke hadde noe å gjøre i sommerferiene... Jaja. I år er det ihvertfall ikke sånn. Skolen er nå det stedet jeg bare sovner, det stresser meg så ille så det føles ut som om jeg brenner. Jeg har ikke orden på noen ting og jeg gruer meg til hver skoledag. Hvorfor har det blitt så ille? Ikke en dag på skolen er en god dag. Jeg er alltid trøtt fordi jeg aldri klarer eller vil legge meg tidlig nok. Når jeg først legger meg tidlig nok kommer disse angsttankene som holder meg oppe eller vekker meg gang på gang. Hormonene. Ahh.